Utdrag


Legen trakk en stol inntil senga og satte seg på armlenet. Han holdt et lite speil med rosa plastramme i hånda, et leketøy. Han spurte hvordan hun hadde det.
Bedre, sa Gillian. Jeg er tilbake.
For første gang kunne hun huske.
I to dager, sa han da hun spurte hvor lenge hun hadde vært her. I en måned, i et år, det ville ikke forundret henne.
Vi måtte gi deg noe sterkt smertestillende.
Det var ingen dårlig tripp, sa Gillian og forsøkte å le.
Da hun løftet hånda, holdt legen den fast med en rask, men varsom bevegelse. Nei, sa han, du bør ikke ta på det området.
Han begynte å beskrive ansiktet hennes som en gjenstand, det var en saklig gjennomgang, men Gillian forsto ikke helt hva han sa. Så beskrev han framgangsmåten for henne, operasjonene som ville være nødvendige.
Om et halvt år vil man nesten ikke kunne se noe lenger.
Se noe av hva da? spurte Gillian.
Et øre kan vi enkelt sy på igjen, sa legen, men nesa har for mange fine blodkar. Vi skal lage en ny.
For øyeblikket ser det ikke veldig pent ut, sa han, men jeg tror det er lurt at du ser på ansiktet ditt.
Gillian lukket øynene, åpnet dem igjen og strakte ut hånda. Legen ga henne speilet. Hun beveget det fram og tilbake som et våpen hun ikke visste hvordan skulle brukes. Hun så vinduet, alle blomsterbukettene som sto i rommet, døra og legens ansikt. Han smilte og stilte et spørsmål, men hun hørte ikke etter, beveget fortsatt speilet som om hun lette etter det riktige utsnittet, og lot det så synke.
Er det ille?
Han nikket og sa enda en gang, om et halvt år. En som ikke kjenner deg, vil nesten ikke kunne se noe.
Og en som kjenner meg?
Vi forsøker å få det så likt som mulig, det finnes jo nok bilder av deg. Du vil bli overrasket, sa han. Plastisk kirurgi har gjort store framskritt.
Hvorfor kan jeg lukte kaffe når jeg ikke lenger har noen nese?
Luktecellene er her, sa legen og pekte på neseroten sin. Han reiste seg. Skal jeg legge igjen speilet?
Nei, sa hun, og så ja.
Da legen var gått, løftet Gillian speilet med en rask bevegelse og holdt det tett opptil ansiktet som om hun ville gjemme seg bak det.

***

Hun betraktet bildet. Selv om det bare vare en grov skisse, så hun likheten, men det virket ikke som om den var viktig for henne.
Er du fornøyd? spurte hun.
Hubert ristet på hodet. Jeg har følelsen av at det ikke kommer noe fra deg, sa han. Litt skamfølelse i begynnelsen, men etterpå var du simpelthen borte.
Hva forventer du av meg? Jeg har aldri gjort dette før.
Nærvær, sa Hubert, du må være til stede for at det skal kunne skje noe mellom oss.
Gillian lo hånlig.
Kle av deg, sa han. Still deg opp. Beina fra hverandre, slik at du står stødig på gulvet. Kjenner du gulvet? Tyngden din?
Gillian måtte tenke på øvelsene i det første året på Teaterskolen, allerede den gangen hadde hun aldri helt forstått hva nærvær betydde. Hubert kretset rundt henne på litt avstand, ble stående bak henne. Hun følte oppmerksomheten hans.
Hva tenker du på?
På Teaterskolen.
Hvordan føler du deg?
Jeg vet ikke. Trøtt.
Sett deg.
Hun måtte sette seg på det kalde gulvet, med bøyde bein, armene støttet på knærne og en hånd rundt det andre håndleddet.
Hun kom til å tenke på en statue av Maillol som viste akkurat denne posituren. Hubert trakk opp eggeklokka, tegnet. Av og til stønnet han, eller kastet kullet rasende på gulvet. Det går ikke. Klokka ringte, de delte en øl, en ny stilling. Jo lenger det varte, desto tausere ble Hubert. Iblant kastet han arket på gulvet allerede etter bare en strek. Gillian var trøtt, kroppen sliten, hun hadde smerter. I den neste pausen gjorde hun noen tøyeøvelser, men Hubert hadde allerede trukket opp klokka igjen.
Kle av deg.
Hun åpnet kimonoen. Han kom opp bak henne og rev den nesten av kroppen hennes. Legg deg ned. Hun la seg på magen, hodet på siden oppå armene. Hun kjente hvordan hun fikk gåsehud over hele kroppen.
Jeg må på toalettet.
Ikke nå. Armene inntil kroppen.
Det kalde gulvet presset mot kinnbeina så det gjorde vondt. Hubert sto rett ved siden av henne, hun så bare føttene og beina hans.
Snu deg på ryggen.
Da Gillian snudde seg, ble smuss fra gulvet sittende fast på magen, brystene og ansiktet hennes. Kulda fra gulvet krøp inn i kroppen hennes, brystet hevet og senket seg. Hun dekket seg nedentil med hånda.
Ikke gjør det, sa Hubert.
Hun trakk hånda tilbake. Litt etter litt ble hun roligere. Nå lå hun der som en død. Hubert sto fremdeles rett ved siden av henne og så ned på henne. Hun betraktet taket, de elektriske ledningene som gikk til de stygge lampene med lysstoffrør. Rundt lampene hadde det dannet seg skittengrå ringer. Hun prøvde å se Hubert i øynene. Da han omsider gjengjeldte blikket hennes, gikk han sin vei. Hun satte seg opp og så ham stå ved vinduet og stirre ut i mørket. Gillian reiste seg og tørket vekk skitten fra kroppen og ansiktet med hendene. Så løftet hun kimonoen opp fra gulvet, tok den på og gikk bort til Hubert.
Beklager.
Han sa ingenting. Hun smøg seg inntil ham, la hendene sine på brystet hans. Da han fortsatt ikke reagerte, åpnet hun beltet på kimonoen.

utdrag fra: Hver dag er natt
oversatt av Marianne Fischer