Utdrag

Klaus hadde stort, buskete skjegg og dyp stemme. Han hadde usedvanlig flinke hender og levde av å lappe sko og reparere leketøy og fikse alle slags ødelagte ting som folk tok med til ham. Han ville ikke ha mye i betaling for sine tjenester og levde beskjedent i et lite rom bak verkstedet sitt. Da Klaus ble gammel, bestemte han seg for å lage en siste ting før han døde. Han laget et speil. Det var stort og avlangt med forgylt ramme. Det så ganske vanlig ut, men Klaus visste at dette speilet ville vise sjelen til den som speilet seg i det. En gammel kvinne som så gammel eller stygg ut for deg og meg, kunne se ut som en prinsesse i speilet hvis det var slik sjelen hennes var, mens den vakreste, viktigste mannen i kongeriket kunne bli gjenspeilt som en krokete nisse eller heslig dverg hvis det var slik han var innerst inne. Klaus fortalte ingen om speilet, men hengte et teppe over det og gjemte det i rommet bak verkstedet sitt.
En dag kom det en eldre kvinne til ham ...

[...] Og historier blir fortalt av alle, overalt. På bussen til jobben, under middagen, mens man lener seg over hekken og slår av en prat med naboen. Slik historiefortelling oppstår gjerne spontant, og er med på å gi hverdagen liv og farge. Men fortellinger kan også brukes mer bevisst og planlagt. I taler og foredrag, som innledninger til seminarer og møter, i høytidelige feiringer og på mer uformelle fester der du blir bedt om å takke for maten eller holde tale for et av de to kjønn – for å nevne noe!

Vi har erfart at ved å ha noen historier «innabords» så kan mangt et ubehagelig taleoppdrag vendes til suksess. Vi slutter aldri å la oss overraske over hvor godt det blir mottatt – og hvor godt en fortellende tale blir husket! Vi har selv opplevd hvordan det trollbinder og overrasker å bli servert en fortelling når en taler blir introdusert og bedt om å reise seg.
[...]

Gode historier finnes overalt

Når vi holder kurs og fortellerstunder, får vi alltid spørsmålet: «Ja, men hvor finner dere disse historiene?» Svaret er: «Overalt!» Vi er alltid på jakt etter nye historier, vi leter etter og leser stadig nye bøker. [...] Ikke alle har tid og overskudd eller interesse av å gjøre det. Dermed har vi satset på å kunne gi dem som ønsker å fortelle en god historie, god hjelp med boken vår. Vi har valgt historier fra hele verden, fra mange ulike kilder. Vi har også fått god hjelp av fortellervenner i inn- og utland.

Vi har heller ikke glemt dagens mest moderne kilde: Internett. Her kan historier vandre verden rundt på et øyeblikk. E-post blir en ny form for overlevering av historier, og historier man liker, kan overleveres med vanvittig fart over hele kloden. Ny teknologi har gjort verden atskillig mindre enn da Asbjørnsen og Moe vandret rundt i Norge og samlet muntlige skatter. [...]

P.S. Hva som skjedde da Klaus’ speil ble tatt i bruk, kan du lese om på side 231.

Utdrag fra: Innledning

Følgende historie har vist seg å være en meget vellykket tale både ved begynnelsen og slutten av måltiden. Som takk-for-maten-tale kan du avslutningsvis si noe om at det måltidet bjørnen inntok, ikke på noen måte kan sammenlignes med det vi nettopp har spist.

Ateist i knipe

Ateist tok seg en spasertur i skogen og beundret alt det vakre evolusjonen hadde ført til. «For noen majestetiske trær! Hvilke fantastiske elver! Så vakre dyr og fugler,» sa han til seg selv. Men mens han gikk langsmed elven, hørte han at det knakte i buskene bak ham. Han snudde seg rundt og fikk øye på en grizzlybjørn på over to meter. Den begynte å løpe mot ham. Han løp det forteste han kunne bortover stien, men med ett blikk over skulderen kunne han bare konstatere at bjørnen kom nærmere.
Han løp enda fortere. Nå var han så redd at tårene begynte å renne nedover kinnene. Han kikket seg over skulderen igjen, og så at bjørnen var enda nærmere. Hjertet banket som besatt, han prøvde å løpe enda fortere, men så snublet han og ble liggende på bakken. Han rullet rundt og prøvde å komme seg på bena, men så at bjørnen sto rett over ham.
Den strakte ut sin venstre forlabb etter ham og løftet den høyre til et fryktelig, dødelig slag.
I det øyeblikket mistet ateisten kontrollen totalt og ropte: «Kjære Gud! Hjelp meg!»
Tiden stoppet. Bjørnen ble stående uten å røre seg. Skogen var helt stille. Til og med elven sluttet å renne.
Et sterkt lys skinte på mannen, og han hørte en malmfull røst: «Du har benektet min eksistens i årevis. Du har til og med overbevist andre om at jeg ikke finnes, og du påstår at skaperverket er blitt til av en rekke kosmiske tilfeldigheter. Forventer du at jeg skal hjelpe deg ut av denne prekære situasjonen? Har du plutselig blitt en troende?»
Ateisten så direkte inn i lyset. «Det ville være hyklerisk av meg å plutselig spørre Deg om å hjelpe meg, som om jeg skulle være en troende nå, men kanskje du kunne gjøre bjørnen troende?»
«Greit det,» sa stemmen.
Lyset forsvant. Elven begynte å renne igjen. Alle lydene fra skogen kom tilbake. Og bjørnen senket høyrelabben, slo begge forlabbene sammen, bøyde hodet og brummet:
«O du som metter liten fugl ...»

Fra kapitlet: Narrens siste ønske
Om kinkige situasjoner og lure løsninger