Utdrag

Det finnes ting som bare er kjent for mennesker som har småbarn. Bare de kjenner den dype smerten som iser gjennom kroppen når de tråkker barføtt på en klinkekule. Bare de vet om den avgrunn av resignasjon som åpner seg når de kommer inn i de uryddede rommene til barna sine. Bare de kjenner de svimlende retoriske ferdigheter som må til for å bevege et barn til i det minste å hogge et farbart tråkk gjennom barneromsrotet.

Når for eksempel Antje og jeg under en hensynsfull, intens samtale med Max ber ham om å få litegrann orden på rommet sitt, pleier han å falle over ende som et ungtre som er rammet av lynet, vrenge øynene opp i hårgarden og brøle fram ordene «alltid!» og «må!» og «jeg!» og «rydde!!!» (Så kommer den nagende tvilen: Er vi for grusomme mot et lite menneske? Er ikke rydding temmelig autoritært og reaksjonært? Tro hvilke skader vi nå påfører ham – skader som aldri kan bøtes?)

Det de fleste mennesker som har barn ikke vet, er følgende: Det har overhodet ikke noen hensikt. Styr unna ryddingen! Gi opp! Gjør noe annet i stedet! Denne ursuppen av legoklosser, dokkearmer, dropsposer og klesbiter som dekker golvene på barnerom – de oppstår uten menneskets innvirkning.

Utdrag fra kapitlet: Ursuppe av legoklosser