Utdrag

Han kommer mot meg. Det er min svoger, Hussein, i arbeidsantrekk, en gammel bukse og en t-skjorte. Han står foran meg og sier smilende: «Hei, hvordan går det?» Han har et strå i munnen som han tygger på. Han smiler fremdeles: «Jeg skal ta meg av deg.»

Dette smilet ... han sier at han skal ta seg av meg, det hadde jeg ikke ventet. Jeg smiler litt, jeg også, for å takke ham, men våger ikke si et ord.

«Du har stor mage, ikke sant?»

Jeg bøyer hodet, jeg er for skamfull til å se på ham. Jeg bøyer hodet enda dypere, pannen berører knærne.

«Du har en flekk der. Du smurte henna på med vilje, ikke sant?»

«Nei, jeg hadde henna i håret. Jeg gjorde det ikke med vilje.»

«Du gjorde det med vilje for å skjule flekken.»

Jeg ser på klærne jeg holder på å skylle med hender som skjelver. Det er det siste skarpe, klare bildet. Klærne og hendene som skjelver. De siste ordene jeg hører fra ham, er: «Du gjorde det med vilje, for å skjule flekken.»

Han tier, jeg holder hodet bøyd av skam, litt lettet over at han ikke stiller flere spørsmål.

Plutselig kjenner jeg noe kaldt som renner nedover hodet mitt. Og straks er ilden på meg. Jeg forstår at det er ild, og filmen begynner å gå fortere. Alt går veldig fort i disse bildene. Jeg løper rundt i hagen med nakne føtter, jeg slår med hendene på håret mitt, jeg skriker, og jeg kjenner at kjolen flagrer bak meg. Er ilden på kjolen også?

Jeg kjenner at det lukter bensin, og jeg løper, men kjolekanten hindrer meg i å ta store skritt. Redselen fører meg instinktivt langt fra gårdsplassen. Jeg løper mot hagen, fordi det ikke fins noen annen utgang. Men jeg husker nesten ingenting etter det: Jeg vet at jeg løper med ilden og skriker. Hvordan klarte jeg å slippe unna? Løp han etter meg? Regnet han med at jeg skulle falle, så han kunne se meg brenne opp?

Utdrag fra «Brent levende»
Oversatt av Eirin Pedersen