Det finnes mange former for tap. Tap av helse og arbeid kan gi alvorlige sorgreaksjoner. For mange er det å bli pensjonist også en opplevelse av sorg – det å miste et fast holdepunkt og gode kollegaer, er ikke smertefritt. Samlivsbrudd er i de aller fleste tilfeller vondt både for voksne og barn. Når barna flytter hjemmefra, kan også mange foreldre føle en tomhet, som det kan ta tid å fylle med nye oppgaver og muligheter.
Vi er redde for smerte og for forandring, antagelig fordi all forandring har et islett av sorg og tap. Alle opplever vi sorg, og de aller fleste av oss er redde for døden – både vår egen og døden til dem vi er glade i. Denne frykten og denne vissheten skaper et bånd mellom menneskene på tvers av generasjoner og kulturer.
«Felles skjebne, felles trøst» er et gammelt norsk ordtak. I denne boka har vi ønsket å samle fortellinger som kan være til felles trøst. Den muntlige fortellertradisjonen tar for seg den store kjærligheten, den himmelstormende lykken, men også den bunnløse sorgen og dødens store uvisshet. For døden rommer både visshet og uvisshet. Vi har dessuten lagt vekt på å formidle mange kulturers møte med livets store utfordringer.
Utdrag fra: Den aller første natten
Felles trøst. Etterord skrevet av Benedicte Hambro og Hilde Eskild
Hvert år dro Kolera til Mekka sammen med sine følgesvenner, Død og Frykt. Men ett år hadde det seg slik at Frykt kom til byen før Kolera og Død.
Den gamle portvokteren kjente ikke igjen Frykt og lot henne slippe inn i byen.
Da Kolera og Død kom til porten litt senere, ropte portvokteren: «Kolera, hvor mange ofre vil du ta denne gangen?»
Kolera svarte: «Ikke mer enn 500.»
«Og hvor mange tar du, Død?» ropte portvokteren.
Død svarte: «Jeg tar bare dem som Kolera gir meg.»
Portvokteren slapp dem inn.
Noen uker senere kom Død og Kolera igjen til portvokteren. Nå var de klare til å dra, og portvokteren spurte: «Kolera, hvor mange tok du?»
Kolera svarte: «Bare 499.»
Mens han nikket til Koleras svar, spurte portvokteren: «Død, hvor mange tok du?»
Død svarte: «Mer enn 1000.»
Portvokteren stirret forskrekket på Død og ropte: «Men, du lovet jo å bare ta dem som Kolera ga deg!»
Død svarte trist: «Ja, jeg gjorde det, men de fleste av dem som døde, ble tatt av Frykt, som kom inn i byen før oss.»
Utdrag fra: Den aller første natten
Frykt, Død og Kolera, gjenfortalt av Benedicte Hambro og Hilde Eskild