Utdrag

«Hvordan vet du at jeg har bursdag?» spurte jeg.

«Vel, jeg har noe liknende i dag.» Han lo enda en gang. Latteren var støvtørr, nesten som en hoste. Her var det ingen som lo på den måten. I ørkenen, kanskje, i varmen fra et vulkanutbrudd.

«Er du Kremer?» spurte jeg.

«Adamson», sa han og bukket så vidt. «Herr Adamson.» Det var som om han sang navnet sitt.

Jeg kjente den stive skrekken slippe taket litt. Jeg sa ikke noe mer, og herr Adamson sto også og kikket taust rundt seg i hagen.

«Flott her», mumlet han. «Litt for lyst.» Han la hån­den beskyttende over øynene, men solen fortsatte å blende ham. Likevel så han hit, dit, opp på himmelen. «Det er på tide at vi blir kjent. For en fin hage!» Faktisk. Nå som jeg fulgte blikket til herr Adamson, så det plutselig ut som om hagen ble stelt av en gartner med svært grønne fingre. Alt det vakre kunne ikke bare være et naturens lune. Kanskje Kremer kom hit om nettene, mens jeg sov, og romsterte rundt i paradiset sitt i all hemme­lighet.

Herr Adamson – dersom han ikke likevel var Kremer; jeg måtte være på vakt – var gammel, eldgammel, antakelig rundt 90, kortvokst, mager og med et veldig hvitt hode med en kantet nese og en enda mer kantet overleppe, som hang som et halvtak over underleppen og haken. Han var helt skallet, når jeg så bort fra tre enslige hår som sto på rad og rekke og rett til værs med en liten bøy på. De liknet antenner, eller tre gule gresstrå. Han hadde på seg en grå strikkejakke som ikke passet til årstiden, bukser som var temmelig fargeløse, og brune sokker. Ingen sko.

Utdrag fra …