Utdrag

Cabdi, Faisals far, trivdes dårlig med å være så mye borte fra familien. Igjen og igjen søkte han om å få komme tilbake til Mogadishu. Etter mange avslag ble søknaden til slutt innvilget, og Cabdi kunne forberede seg til å reise sørover. Endelig skulle han få bo sammen med familien sin igjen. Han gledet seg til få se barna sine hver dag, og til å være mer sammen med Safiya som nå var gravid med deres sjuende barn.

Det var august 1989 og ramadan, fastemåneden, var snart over. Den store familiehøytiden, idd, nærmet seg med selskap, god mat og presanger til barna. I oktober skulle Faisal bli nitten år.

Faisal og hans elleve år yngre søster Anisa hadde vært en tur ute i byen da de fikk se en fetter stå like utenfor huset deres. Han hilste ikke, så bare alvorlig på dem og spurte:

– Faisal, har du hørt?

Faisal stirret uforstående på ham. Han kjente at han ble redd.

Langsomt steg en mistanke opp i ham. Men han ville ikke at det skulle være sant!

Det kunne ikke stemme!

- Hva mener du? ropte Faisal, men løp inn i gårdsrommet før fetteren rakk å svare.

I skyggen under trærne sto adeer Xasan. Han så helt knust ut. Da forsto Faisal. Abboo var død. Han kjente i hele seg at det var sant selv om ingen hadde sagt ordene ennå. Faisal kunne se at adeer Xasan var i sjokk. Han bare stirret på Faisal.

Faisal gikk inn på soverommet til foreldrene, abboo og hooyo. Der satt Safiya alene på sengen. En tante kom styrtende. Hun gråt. Faisal syntes han måtte prøve å trøste henne.

– Sånn er verden.

Flere og flere onkler og tanter, fettere og kusiner kom strømmende til. De gråt og sørget. Cabdi var blitt drept momentant mens han var på jobb. En mann hadde mistet besinnelsen totalt og skutt ham rett ned. Faisal kjente at han ikke klarte å være hjemme. Det var for mange folk. Han orket ikke snakke med dem og høre på dem alle sammen.

Adeer Yuusufs hus lå et par kilometer unna. Der kunne han søke tilflukt en liten stund. Hos adeer Yuusuf var det bare tanten og de minste barna som var hjemme. De andre var hos Safiya. Faisal gikk inn og la seg på fetter Mahads soverom. Der fikk han være i fred. I kaoset hjemme var det bare Mahad som ante hvor Faisal hadde tatt veien. Etter hvert kom han stillferdig inn og satte seg.

Utpå ettermiddagen, da alt hadde roet seg litt, gikk Faisal hjem igjen. Han og Safiya satte seg under trærne på gårdsplassen på hver sin gambar, en lav stol med skinnsete. Menneskestrømmen hadde avtatt, men fremdeles kom det folk med trøst og gode ord.

Innimellom prøvde Safiya og Faisal å finne det fokuset de nå trengte for å komme videre. Hvordan skulle de takle dette? Hvordan ville livet deres bli?

Begravelsen måtte, etter muslimsk tradisjon, skje i løpet av 24 timer, og farens brødre tok seg av alt i forbindelse med dette. Ettersom Cabdi var blitt drept langt nord i landet, ble han begravet der. Safiya og barna fikk aldri tatt det siste farvel.

Hjemme i Mogadishu ble det handlet inn masse mat. Huset var fullt av folk hele dagen. To ungjenter fra Cabdis slekt ble sendt til familien. De ble boende i to uker og ordnet alt i huset. Der var alltid noen som tok seg av Faisals småsøsken. Hele tiden kom det folk som ville hjelpe, ikke bare ved å vise sin medfølelse, men gjennom praktiske handlinger. De hjalp til, slik at hverdagen ble lettere å bære for Safiya.

I løpet av en uke var hundrevis av mennesker innom. Gode minner, ord og oppmuntringer ble delt. Det var triste og vanskelige dager, men de ga også styrke og en sterk følelse av samhørighet. For Faisal og familien var det fantastisk å oppleve hvor mange som hadde satt pris på og sett opp til Cabdi Urur, og hvor mange som brydde seg om dem og ønsket å hjelpe.

----------

Faisal skulle få besøk av noen somaliske menn han nylig var blitt kjent med. Sammen laget Faisal og Liv Toril sambuusa til dem, arbeidskrevende somalisk festmat. Da mennene kom, satte de seg rundt bordet, men ikke Liv Toril. I den lille leiligheten deres var det ikke mange steder å gjøre av seg, men hun tok med seg en bok og gikk inn på soverommet. Der ville hun oppholde seg til besøket var over.

Hun tenkte på alle som garantert ville bli provosert hvis de visste hvordan hun oppførte seg nå: at hun, i sitt eget hjem, ikke ville sitte til bords sammen med Faisals mannlige gjester. Lot hun seg undertrykke? Var denne handlingen det samme som å godta at hun var mindre viktig, mindre verd enn Faisal? Det var hennes hjem. Hvorfor lot hun seg fordrive på denne måten?

Faisal var oppvokst med at kvinner og menn i nærmeste familie spiste i samme rom. Men kvinner og menn utenfor nærmeste familie spiste i adskilte rom. Slik er praksisen fortsatt i somaliske miljøer. På grunn av dette valgte Liv Toril selv å trekke seg unna i slike sosiale sammenhenger. Hun gjorde det i gjestfrihetens navn.

For de som nå var på besøk, var det svært fremmed å skulle spise sammen med en kvinne de ikke var i familie med. Både Liv Toril og Faisal visste at dette ville gjøre dem utilpass. Antakelig ville de ikke si noe, men over alt hvor de kom, måtte disse mennene hele tiden tilpasse seg. I et fremmed land var de nødt til å godta nye skikker. De kunne aldri komme bort fra at de ikke lenger var hjemme. Liv Toril ville at de skulle få slappe av sammen med Faisal. At disse mennene skulle få føle seg hjemme en liten stund.

Hun følte ikke at hun gikk på akkord med seg selv, og det var viktig for henne. Hun hadde valgfrihet, og det innebar også friheten til å velge ting som ikke nødvendigvis var så politisk korrekt for nordmenn flest. Denne gangen gjorde hun et valg som gikk på tvers av sin kulturs idealer.

– Men kanskje det ikke er så annerledes, egentlig, tenkte Liv Toril mens hun rigget seg til med bok og en kopp te. – Her i Norge er det jo helt vanlig med guttekvelder og jentekvelder, og da får ikke partneren være med i samme rom heller.

Utdrag fra Kaffe, karamell og vaniljesaus
Hilde Eskild