Utdrag

Jeg er plutselig lysvåken. Jeg vet ikke hvor seint det er. Men noe er annerledes, det føler jeg med alle sanser. Langsomt står jeg opp og ser ut av vinduet. Ute er det fullstendig mørkt.
Tydeligvis har de slått av strømmen igjen. Månen kaster sitt bleke lys over trehusene langs gata.
Og plutselig får jeg panikk, hver celle føles som om den vil eksplodere i neste øyeblikk, musklene mine er stive av skrekk. Det var bare en liten bevegelse i øyekroken, skyggen av en mann, så to til, som sniker seg gjennom mørket. En stemme i hodet mitt gjentar det jeg nettopp har hørt:
«De kommer om natta når strømmen er koblet ut. Og alltid i grupper på seks.»
Nei, farer det gjennom hodet mitt, det kan ikke være sant. Det ville jo være akkurat som i en dårlig film.
«De dreper alltid ofrene sine på samme måte, enten brekker de nakken deres, eller så stikker de en kniv i ryggen på dem.»
Jeg får ikke luft, våger ikke bevege meg.
«De er helt svartkledde og har masker over ansiktet. De beveger seg lydløst, dreper og forsvinner uten å etterlate seg spor.»
Det er sikkert bare fri fantasi, et rykte som har spredt seg.
«Det virker ikke som om de har noe motiv, for de velger ikke ut ofrene etter rase, hudfarge eller religion. Vi lever i stor redsel, barrikaderer dører og vinduer, og straks strømmen blir koblet ut for å spare energi, holder vi oss sammen.»
Hvorfor skulle et menneske gjøre noe slikt, hvem er i stand til en slik udåd?
«Vi vet ikke hvem som står bak disse angrepene, det kan være hvem som helst. De er så profesjonelle at mange mener de må komme utenfra.»
Hvor er bevisene for at det virkelig skjer, hvor er vissheten?
«De har holdt på i over ett år nå, og det har skjedd i alle de større byene i Vest-Papua.»
Kan det være noe i historiene? Hvordan kan så mange mennesker i forskjellige byer fortelle den samme historien hvis den ikke er sann?
«Jeg kan bevitne det. Jeg har sett det med egne øyne. Det var seint om kvelden, og jeg var hjemme sammen med min mor da lyset plutselig gikk. Kort etter kom de inn gjennom døra. De overfalt min mor og brakk nakken hennes. Jeg klarte å flykte gjennom et vindu på baksiden. Da jeg kom tilbake et par timer seinere, var liket hennes borte. Vi har aldri funnet det igjen.»
Jeg føler meg plutselig dårlig, magen gjør opprør. Vitnets ansikt, fordreid av smerte, danser for øynene mine, gråten når han forteller historien sin, skjærer i ørene mine.
«Hvorfor skjer slikt? Hvor lenge skal vi holde ut denne uretten og smerten? Hva har vi gjort for å fortjene noe slikt? Hvorfor er det ingen som hjelper oss?»
Skriket mitt kveles når en hånd legger seg bestemt over munnen min. Noen trekker meg ned på gulvet.

Utdrag fra: Ropet fra jungelen
Oversatt av Eirin Pedersen